Lucy er en 19 år gammel jente som rømmer fra Karibia for å bli au pair i New York. Med et nærmest klinisk blikk dissekerer og analyserer hun sine nye omgivelser. Samtidig konfronterer hun sine egne spøkelser: en far som ikke elsket henne og en mor som hun både hater og elsker. Hun venner seg gradvis til dette hittil ukjente klimaet, men følelsen av fremmedgjøring henger igjen. Lucy er fraværende fra verden, fullstendig besatt av sin indre uro, hjemsøkt av sitt kjønn og sin farge, og hun ser ingen annen utvei enn å skrive.

Dette er ein novellesamling om kjærleik, død og opprør, om å bli verande den same eller gjennomgå metamorfose. Nokon må finne ut kva dei skal gjere når dei plukkar vonde blomar, og nokon må finne ut kva dei skal seie i opningstalen til det flunkande nye museet deira som har sokke i jorda. Nokon har lengta etter å besøke dei hvite klippene ved Dover, men no er dei død. 

Dette er ein diktsamling om ei jente som eigentleg har det heilt fint - heilt til ho begynner å treffe menn. Ho lagar seg ein profil på Tinder og møter ein verd av ingeniørar, posering med daud fisk og lange emojirekkjer frå dyre-, plante- og mineralriket. Ho tenkjer at det ikkje kan vere så vanskeleg å finne ein mann ho kan føle nærleik med, det er tross alt mange å velje i. Men korleis kan ein gjere gode val i Tinderverdenen, og korleis kan ein sørge for at ein sjølv blir vald i kortstokken av damer? Når ho begynner å date bryt helvete laus.

Vi skal alle dø en dag, men som regel dør våre foreldre før oss. Da får vi som oftest beskjed. Jeg-personen i denne fortellingen får imidlertid ikke vite at en foreldre er dødssyk, eller at faren er død, men får høre det via flere ledd. Han befinner seg i Madrid, og reflekterer over hvordan det har blitt slik at tre ledd får beskjed om farens bortgang før han som er sønnen får beskjed.

Den norske billedkunstneren Sverre Bjertnæs har gjennom 25 års karriere reist rundt i Norge, Europa og USA og holdt utstillinger av egne verk, og samlet verk fra andre kunstnere han beundrer. Samtidig har han balansert kunsten med et vanskelig forhold til alkohol. I denne essaysamlingen tar han utgangspunkt i bilder han har samlet fra læremestere, venner og forbilder, for å dele historier fra eget liv. "Mine bilder" forteller en ærlig og sterk historie om kunstnerskap, vennskap, arbeidsfellesskap, og veien gjennom et tungt alkoholmisbruk.

Selv om moren til Charlotte er hjemme, kjennes det litt som hun ikke er der likevel. Moren tilbringer mesteparten tiden sovende i en dyp, medisinert rus. Når hun ikke sover, tar hun med seg nye kjærester hjem. En av kjærestene gir Charlotte et kort glimt av hvordan det er å ha en trygg voksenperson i livet, men snart er han vekk. Mannen som dukker opp hjemme da Charlotte er tolv, utsetter henne for noe grusomt. For å slippe å kjenne på det vonde anlegger Charlotte et pillebruk som ligner morens, og hun lever frakoblet både seg selv og andre. Finnes det en måte for henne å reise seg på, bryte ut av mønsteret, og hvordan skal hun klare det?

Bjørn Hatterud og mora køyrer bil rundt Mjøsa. Dei er på veg til heimbygda nord for Brumunddal. Da han var ung ville han vekk. Han var annleis. Fødd med fleire funksjonshemmingar, homofil og mobba for overvekt. Han ville til den store byen. 21 år gammal flytta han. No har han budd halve livet i hovudstaden. På veg til heimstaden foldar historia hans seg ut. Det vekslar mellom fortid og nåtid. Minner frå bygda og tankar om å få det til i byen. Historia trenger seg ned gjennom laga med tid og liv, og skildrar den homofile bygdegutens ferd frå arbeidarkår til livet som kultuarbeidar i byen.

I 2015 døde Naja Marie Aidts sønn Carl i en ulykke. Han ble 25 år gammel. Hvordan går du egentlig videre når barnet ditt dør brått? Forfatteren forsøker å beskrive livet etter ulykken, samtidig som hun utforsker poesiens språk om sorg og kjærlighet. Teksten er rasende ærlig – den beskriver hvordan sorg føles, hvordan den endrer ens forhold til virkeligheten, ens nærmeste og tiden. Korte prosastykker henvendt til Carl veksler med lyriske passasjer, bruddstykker fra nåtiden med erindringsglimt og dagboksnotater. 

I september 2016 blir både Ahmet Altan og broren Mehmet arresterte i Erdogans angrep på den frie pressa etter det mislykka kuppforsøket sommaren 2016. Altan skal ha komme med grunnlovsstridige kommentarar, mellom anna gitt ei «underbevisst melding» til kuppmakarane då han kritiserte presidenten i eit prateshow på TV. Våren 2018 blir han dømd til fengsel på livstid. Han skildrar augneblinken då politiet kom og rettssaka, dommen og livet i fengsel. Eg får aldri sjå verda igjen er ei urovekkjande, men også poetisk og vakker bok, om Tyrkias veg mot diktaturet, om kampen for menneskeverd - og om litteraturen og fantasiens kraft.

Elisabeth og Sakarias har mista sonen sin, Johannes. No skal dei for fyrste gong feire jul utan han, og dei skal feire kvar for seg. Forholdet deira tolte ikkje tapet av Johannes. Dei har akkurat vore ved grava hans for å tenne lys, og planen var at Sakarias deretter skulle køyre Elisabeth heim. Men så ender dei likevel opp med å feire julaftan saman og minnest sonen sin. Det blir ei heilt spesiell natt. Forfattaren har skrive ein roman om relasjonen mellom dei levande og døde, og forteljinga er eit stykkje unna det vi elles oppfattar som realisme.