«God natt, Nosferatu» av Lina Ulvestad Halås finner sted i en ikke så fjern framtid hvor folk, som et alternativ til kremasjon, kan velge å la kroppen bli til kompost etter at de er døde. De pårørende kan dermed ta med jorda/den avdøde hjem, eller de kan få laget et minnesmerke. Her kommer vår hovedkarakter, Karl Eliassen, inn i bildet. Han arbeider på Grønløv begravelsesbyrå og jobben hans er å lage disse forseggjorte, terrarium-aktige minnesmerkene. Noe som føles både passende og litt ironisk, i og med at Karl er udødelig. 

Da Karl var rundt 25 år sluttet kroppen hans å eldes. Han vet ikke hvorfor, og har heller ikke turt å fortelle det til noen i frykt for å bli stengt inne i et eller annet laboratorium. Derfor bytter han identitet med jevne mellomrom og forsøker å alltid etterlate seg så få spor som mulig. Men i framtiden finnes det kameraer overalt, og når det en dag dukker opp en politietterforsker hos Grønløv kjenner Karl at frykten for å bli oppdaget vokser seg større og større. 

Handlingen foregår som sagt i framtiden, og samfunnet som skildres er et hvor klimaet blir stadig mer ekstremt og ressursene knappere. Det føles urovekkende virkelighetsnært. Halås blander også inn noen (overnaturlige?) skrekkelementer. Disse er spesielt fremtredende i tilbakeblikkene fra Karls barndom, og skaper en snikende uro og småuhyggelig stemning gjennom hele romanen. 
 

Baksideteksten vil kanskje få deg til å tro at dette er mer som en psykologisk thriller eller skrekk fortelling iblandet elementer fra superhelt og krimsjangeren, men det er det ikke. Personlig følte jeg at baksideteksten til dels var med på å skape feil forventninger til boka. Dette er først og fremst en stemningsfull, langsom og funderende roman om utenforskap, ensomhet og det å forholde seg til døden – både sin egen og andres. Men boka er uansett å anbefale!