«Vennene mine snakker om når de skjønte at foreldrene faktisk var mennesker, feilbarlige, jeg skjønner det ikke, de har aldri vært noe annet.»

Mira ser tilbake på barndommen. Hun har nettopp fått vite at faren hennes er død. Faren til Mira var veterinær. Han lærte henne at om man dunker fingeren lett mot øyeeplet til en hund vil du kunne se om den har fått nok bedøvelse. Han lærte henne også, tilsynelatende uten å være klar over det, å gå på eggeskall, å gjemme bilnøklene, og å sjekke størrelsen på pupillene hans.

«Du lurer ikke meg» av Marie Kinge er ikke uten humor, men som du kanskje har gjettet er det en veldig sår fortelling. Gjennom korte glimt og tilbakeblikk får vi innblikk i livet til en familie hvor far, og hans psykiske problemer, tar opp det meste av plassen. Vi får se hvordan dette preger dynamikken innad i familien, og hvordan farens uforutsigbare og tidvis grenseoverskridende oppførsel setter dype spor i Mira.

«Pappa gir meg en pille fordi jeg hoster så fælt, jeg har holdt ham våken og han har fått nok, eller det er omsorg, jeg vet ikke, men jeg får en rund hvit tablett med stripe i midten, og et glass vann. Du blir kanskje litt groggy i morgen, sier han. [. . .] Når jeg viser den til mamma blir hun lang i fjeset og sier at det der er metadon, det skal ikke barn ha, helst ikke voksne heller, hvor fikk du den fra? Hvordan skjønte jeg at jeg ikke skulle ta den pillen?»

Kinge skriver med god psykologisk innsikt, og romanen balanserer fint mellom det gode og det vonde – noe som gjør det hele enda mer hjerteskjærende. 

En imponerende debutroman!