“The Hills” av Matias Faldbakken er den type bok der det skjer mye og nesten ingenting på samme tid. Det er svært lite ytre handling å snakke om. Vi følger en kelner som jobber på en gammel restaurant i Oslo, The Hills, mens han serverer kundene som kommer innom. Det er oppi hodet på kelneren at ting skjer. Han bruker mye tid på å observere kundene og sine kollegaer og har en god del tanker om de. Boka består derfor av en god del indre monolog. Kelneren er en litt spesiell type og kommer med noen interessante og originale observasjoner. For eksempel påpeker han at selv en som han, som prøver å kle seg så “nøytralt” som mulig, likevel “. . . trekker deres [formgivernes] forretningsideer rundt i byen”. 

Kelneren er en mann som liker orden og rutiner, noe som også verdsettes på The Hills. Man får inntrykk av at det er lite som forandrer seg på The Hills. Det er et av disse tradisjonsrike establissementene som forsøker å holde den moderne verden på avstand. Men en dag vandrer en ung kvinne inn døra, og kelnerens faste rutiner forstyrres.

Hvorvidt du liker denne boka vil nok i stor grad avhenge av hvorvidt du synes kelnerens observasjoner og spekulasjoner og bokas karakterer er interessante eller ikke, eller kanskje rettere sagt hvorvidt du synes interaksjonene deres er interessante. Både kundene og de som jobber på restauranten er en smule eksentriske. Noe som fører til en del rare og underholdende utvekslinger og komiske situasjoner. Også har vi lille Anna som bare er skjønn:

““Det heter parfymør,” sier Edgar.

“Ja, selvfølgelig.”

“Eller nez.”

“Nez, Fransk for nese. Han med god luktesans,” sier Edgar.

“Det er ikke nez jeg vil bli,” sier Anna. “Jeg vil jobbe i parfymeri.”

“Hvorfor det?”

“De som jobber der, er så blide.”

“Det er sant,” sier Edgar. “Det er de.”

“Du vil bli blid,” sier jeg.

“Ja,” sier Anna, “og det blir man av å jobbe i parfymeri.”” 

En fornøyelig liten satire om det gamle vs. det nye. Om å tviholde på gamle ideer på tross av at den moderne verden stadig presser på.