“Overtalelse” var den siste boka Jane Austen rakk å fullføre før hun døde i 1817. Det er den andre boka av henne undertegnede nå har lest. Det som overrasket meg aller mest da jeg leste Jane Austen for første gang var hvor utrolig morsom hun var. Hvor mye sarkasme og ironi som preget språket hennes og hvor tilsynelatende glad hun var i å gjøre narr av velstående engelske damer og, kanskje spesielt, herrer. 

Baksideteksten på denne utgaven av “Overtalelse” hevder at dette er en av Austens skarpeste satirer. Selv om jeg dog kun har lest en bok av henne før tviler jeg ikke på at dette er tilfellet. Satiren er i alle fall skrudd en god del hakk opp sammenlignet med “Stolthet og fordom”. 

Boka handler om Anne Elliot. Anne er en stille, rolig, empatisk og selvoppofrende sjel. Hun er 27 år gammel og ugift, noe som på den tiden ble sett på som svært uheldig. Men saken er at Anne kunne vært gift om hun som 19-åring ikke hadde latt seg overtale til å avslå frieriet til mannen hun elsket. Nå, åtte år senere, møtes de igjen og, siden det å uhemmet snakke ut om ting var totalt uhørt på denne tiden, blir de tvunget til å omgås hverandre i pinefull høflighet uten å nevne et ord om deres felles fortid. Men fortiden, som vi alle vet, har en tendens til å innhente en.

“Overtalelse” er som sagt en veldig morsom bok, mye takket være Annes utrolig egoistiske, men veldig underholdende, familie. Men under all humoren ligger det også mye sårhet og melankoli. Dette er tross alt en historie om en kvinne som har båret på en ensidig forelskelse i åtte år. En kvinne som er i overkant selvoppofrende og som blir satt kriminelt lite pris på av sin egen familie. En kvinne som lot seg overtale, lot seg føye. Boka tar opp tema som klasseskille, kjønnsroller, kjærlighet og ekteskap, men hovedtema kan kanskje sies å være nettopp det: føyelighet. Føyelighet satt opp mot fast besluttsomhet. Er det gitt at det ene er er bedre enn det andre?