Hvor godt kjenner man egentlig foreldrene sine som barn? Dette var noe jeg begynte å fundere over etter å ha lest Jiro Taniguchis grafiske roman Min fars dagbok.
Det hele begynner med en telefonsamtale. Yoichi, en middelaldrende japansk mann, sitter på kontoret når telefonen ringer og han får vite at faren hans har gått bort. Dette fører til at han vender tilbake til sin barndoms by for første gang på 15 år. Under likvaken møter han familie og gamle kjenninger, deriblant sine to onkler og en eldre søster. De begynner å snakke om faren. Om hvilken mann han var. Etter hvert som de forteller innser Yoichi at faren slettes ikke var slik han trodde.
Mesteparten av romanen består av tilbakeblikk og tar for seg Yoichis barndom, og omstendighetene rundt foreldrenes skilsmisse. En hendelse som satte sterkt preg på Yoichi og som er årsaken til at han har et så anstrengt forhold til faren.
Som leser evner man å se ting fra både moren og farens perspektiv. Taniguchi gjør det mulig for oss å forstå og sympatisere med begge to. Samtidig ser man hvordan Yoichis begrensede perspektiv og manglende innsyn i saken gjør at det blir lett for ham å legge all skylden på faren. Noe som gjør at han ikke evner å se faren for den han virkelig er. På denne måten illustrerer romanen hvor viktig det er å snakke ut om ting og å kommunisere på en god måte. Samtidig viser det hvordan minner i stor grad er subjektive og ikke alltid stemmer overens med virkeligheten.
Min fars dagbok er som sagt en grafisk roman, og den er nydelig illustrert. Tegningene er svært detaljerte og det var flere ganger jeg bladde tilbake til forrige side bare for å studere de litt lengre. Stilmessig heller Taniguchi mer mot det realistiske enn det stiliserte, noe som kler dette lavmælte dramaet godt. For de som ikke har lest så mye tegneserier fra før er dette et fint sted å starte!
Reserver boka her.