I “En frivillig død” utforsker Steffen Kverneland sin egen sorg. Han hadde en far som tok livet av seg i 1981, da han bare var 18 år gammel. Kverneland vever sammen minner fra før og etter farens død til en historie om sorgens kompliserte natur og det å miste noen til selvmord. Han skaper samtidig et portrett av hans far. Faren var en sammensatt, kontrastfylt og selvmotsigende mann som valgte å ta sitt eget liv, men ikke før barna var blitt myndige. Det hadde han bestemt. Når bestemte han det?

Dette er til dels også en historie om minner. Om hvordan ting aldri er helt som man husker og hvordan gamle minner farges av det som kommer etter. Farens selvmord satte ting i et nytt lys. Når begynte han å tenke på å ta sitt eget liv? Dette spørsmålet virker å være like viktig som spørsmålet om hvorfor han tok livet av seg. Helt i begynnelsen av boka er det et foto med forfatteren og hans far. Han er ti år og sitter på fanget til faren. Over har en nå godt voksen Steffen Kverneland skrevet: “Hadde han allerede bestemt seg?” Det er, som så mye annet i denne boka, hjerteskjærende å tenke på.

Bruken av familiefotografier er veldig effektfull. Det føles nesten som om man blar i et familiealbum til tider, noe som gjør at alt føles nærere og mer personlig. Som igjen gjør at bokas emosjonelle nerve treffer enda hardere. 

Ut ifra det jeg har skrevet så langt høres kanskje dette ut som en vond og trist bok. Det er det forsåvidt, men den er også varm med en lun humor. Det er et vond og varmt portrett av en far, skrevet og tegnet av en sønn som åpenbart var veldig glad i ham.