“Jeg vokste opp i et normalt boligfelt i en normal forstad, omgitt av en normal familie som ga meg normale mengder omsorg. Likevel ble jeg alltid sett på som et litt unormalt barn.”

Keiko, hovedkarakteren i Sayaka Muratas roman “Døgnåpent”, finner tidlig ut at hun ikke faller innenfor grensa for hva som regnes som “normal”. Hun vet rett og slett ikke hvordan et “normalt” menneske skal oppføre seg. Derfor blir hun utrolig lettet den dagen hun får seg arbeid på en døgnkiosk. For her får hun klare instrukser for hvordan hun skal oppføre seg. Siden det å bli et “normalt” menneske virker å være utenfor hennes rekkevidde tar hun heller sikte på å bli en helt normal kioskmedarbeider. Endelig kan hun bare gli inn i mengden! Dette fungerer fint i mange år, men så er hun plutselig blitt 36 og både familie, venner og kolleger synes hun burde få seg en ordentlig jobb og en ektemann, for det må man visst også ha.

Utenforskap, sosialt press, arbeidsliv og fordommer er med andre ord det denne romanen dreier seg om. Disse temaene behandles på en lett og humoristisk måte og kommer til uttrykk gjennom et knapt og konsist språk (Murata bruker aldri fem setninger der det holder med en). Boka er lettlest og underholdende samtidig som den kommer med mange gode observasjoner. 

“Noe av det første jeg lærte i denne jobben, var hvor glade folk blir når de ser sine medmennesker hisse seg opp over de samme tingene som dem. Så når kollegene mine ble sinte, kalte sjefen en idiot og klaget over at den-og-den på nattskiftet hadde skulket nå igjen, visste jeg at det bare var å spille med, så ville de lyse opp, og et mystisk fellesskapsbånd oppstå mellom oss.”

Å lese denne boka gir en følelsen av å se på noe hverdagslig og velkjent med nye briller. Det gjenkjennelige får nye sider ved seg som du kanskje ikke hadde oppdaget ellers.

Anbefales!