«Bergen» av Anja Dahle Øverbye fremstår som en veldig troverdig og realistisk skildring av hvordan det kan være å være deprimert. Vi følger Maria. En ung student i Bergen. Maria går rundt og føler at alt er tungt og mørkt. Den siste tiden har hun nesten ikke vært på forelesning og det er så vidt hun orker å gå på jobb. Etter som tiden går blir hun bare verre og verre. Hun blir også mer selvdestruktiv, noe som går ut over både henne og de rundt henne. 

Det er lite vi egentlig vet om Maria annet enn at hun er deprimert. På tross av dette føles hun ikke som en flat karakter. Noe som for så vidt er ganske imponerende. Det kan til tider være vanskelig å sympatisere med henne. Spesielt når hun tilsynelatende har lite sympati overfor andre enn seg selv. Men for meg virker dette realistisk. Det gir liksom mening at en som ikke engang har energien til å ta vare på seg selv ikke alltid makter å ta hensyn til andre. Skjønt, hun er litt vel drøy til tider. 

Spenningskurven er nokså flat. Noe som også virker realistisk, men som kanskje vil gjøre at boka føles litt langsom for enkelte. Å kjede seg rekker man derimot ikke, da den bare er 140 sider lang. Det langsomme tempoet gir en også en følelse av hvordan Maria har det. En følelse av at livet beveger seg langsomt og pinefullt fremover. Dette forsterkes ytterligere av illustrasjonene som virkelig får en til å føle at alt er tungt og mørkt. Øverbye tegner med blyant i svart-hvitt og har virkelig ikke holdt tilbake med skraveringen. Hun har en strek som passer perfekt til en fortelling som dette.

Reserver boka her.